Abstract
den antihypertensive og renale effekten av den angiotensinkonverterende enzymhemmeren lisinopril ble studert hos en gruppe pasienter med moderat til alvorlig hypertensjon og nedsatt nyrefunksjon. Etter 12 ukers behandling hadde de fleste pasientene god blodtrykksrespons på lisinopril monoterapi. I løpet av denne perioden ble det observert korrelasjoner mellom antihypertensiv effekt, legemiddeldose og serumnivå. Disse korrelasjonene var ikke lenger tydelige etter langvarig behandling. I løpet av en 1-års oppfølgingsperiode ble legemiddeldosen senket gradvis uten å miste antihypertensiv effekt. Hyperkalemi forekom hos en tredjedel av pasientene. I løpet av 1-års oppfølging ble glomerulær filtrasjonshastighet (GFR) redusert hos to tredjedeler av pasientene og holdt seg stabil i den andre tredjedelen. I denne sistnevnte gruppen var gfr før BEHANDLING høyere, og effektiv renal plasmastrøm hadde økt, mens hos pasienter med nedsatt GFR hadde det ikke forekommet renal vasodilatasjon under behandling med lisinopril. Lisinopril er således et effektivt antihypertensive stoff for pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Dosen bør justeres til forbehandling GFR, og en reduksjon i dosering bør vurderes ved langvarig behandling.