i teatralsk språkbruk refererer begrepet slice of life til en naturalistisk representasjon av det virkelige liv, noen ganger brukt som et adjektiv, som i «et spill med» slice of life «dialoger». Begrepet oppsto mellom 1890 og 1895 som en calque fra den franske frasen tranche de vie, kreditert til Den franske dramatikeren Jean Jullien (1854-1919).Jullien introduserte begrepet ikke lenge etter en iscenesettelse av hans skuespill The Serenade, som Nevnt Av Wayne S. Turney i sitt essay «Notes on Naturalism in The Theatre»:
Serenaden ble introdusert Av Den Frie Théâ I 1887. Det er et godt eksempel på rosserie, det er, spiller håndtere korrupte, moralsk konkurs tegn som synes å være respektabel, » smilende, smilende, fordømte skurker… Jullien ga oss den berømte apothegmen som definerer naturalisme i Hans The Living Theatre (1892): «et skuespill er et stykke liv satt på scenen med kunst.»Han fortsetter med å si det.»..vår hensikt er ikke å skape latter, men tanke.»Han følte at historien om et spill ikke slutter med gardinen ,som er» bare en vilkårlig avbrudd av handlingen som gir tilskueren fri til å spekulere om hva som foregår utover din forventning…»
i løpet av 1950-tallet ble uttrykket ofte brukt i kritiske anmeldelser av direktesendte tv-dramaer, særlig fjernsyn av Jp Miller, Paddy Chayefsky, Og Reginald Rose. På den tiden, det ble noen ganger brukt synonymt med nedsettende begrepet kitchen sink realisme vedtatt Fra Britiske filmer og teater.
i 2017, manusforfatter Og forsker Eric R. Williams identifiserte slice-of-life filmer som en av elleve super-sjangere i hans manus taksonomi, hevder at alle helaftens narrative filmer kan klassifiseres av disse super-sjangere. Den ene er Drama. De andre ti super-sjangere Er Action, Kriminalitet, Fantasy, Horror, Romantikk, Science Fiction, Sport, Thriller, Krig og Western. Williams identifiserer følgende filmer som noen eksempler på filmer i Slice of Life super-genre: Boyhood, Captain Fantastic, Fences, Moonlight, The Terminal og Waitress.