Talsmennene dilemma
for å se hvordan argumentet fungerer, la oss kategorisere, på dette stadiet, talsmennene semantiske posisjon med hensyn til ideen om personlighet. Ifølge talsmenn, vi er ikke autorisert til å referere til 4 uker embryo som menneske, som det er bare et kompleks av cellulære elementer. Ontologisk sett kan ingenting legges til dette komplekset, denne metafysiske posisjonen er knyttet til semantisk punkt, ifølge hvilken vi ikke har lov til å betrakte fosteret som noe annet, slik vi anser menneske. Dess, vi er ikke autorisert, semantisk, å betrakte 20 uker fosteret som menneske enten. Faktisk har ingen substansiell ontologisk endring skjedd innen disse 4 månedene. Bare komplekset av cellulære elementer har blitt større og mer komplisert. Det er det. Denne semantiske posisjonen fører til at vi ikke er autorisert til å kategorisere 30 uker foster som menneske heller. Den samme semantiske posisjonen kan tas med hensyn til 36 uker foster. Det ser imidlertid ut til at historien endres når vi konfronteres med en nyfødt, intuitivt sett. Faktisk er det nyfødte kategorisert som menneske av både fortalerne og motstanderne. Nå, hvis dette er tilfelle, blir motstanderne konfrontert med et dilemma. Ifølge dilemmaets første horn kunne de gå videre i henhold til deres semantiske posisjon og si at et nyfødt ikke kan betraktes som menneske. Det følger av dette at barnedrap er moralsk tillatt og berettiget. Med andre ord, vi er autorisert til å drepe den nyfødte med noen reservasjoner i ulike sammenhenger. Det ser imidlertid ut til at barnedrap er intuitivt umoralsk. Ifølge dilemmaets andre horn skylder motstanderne oss en semantisk historie med hensyn til avskjæringspunktet til konseptet ‘personlighet’. Faktisk, hvis de tror at barnedrap er umoralsk og vi ikke har lov til å drepe en nyfødt, må de forklare oss forskjellen mellom fosteret og det nyfødte, noe som gjør et rom for den semantiske forskjellen vi er på jakt etter. Som vi har sett, er det en betydelig sammenheng mellom metafysiske og semantiske aspekter ved spørsmålet om abort. Hvis vi semantisk sett får lov til å referere til et nyfødt som menneske, må talsmennene fortelle en ontologisk historie basert på den; da er vi autorisert til å betrakte det nyfødte som menneske. Vi vet at fostrets miljø er ontologisk sett forskjellig fra den nyfødte: fosteret kan ikke puste det samme som nyfødt gjør; måten fosteret i næret er forskjellig fra måten det nyfødte er næret, etc. Videre er fosteret helt avhengig av sin mor, mens nyfødt ikke er helt avhengig, da han / hun er skilt fra sin mor og kan vokse opp selvstendig. Det ser imidlertid ut til at disse ontologiske forskjellene ikke er tilstrekkelige for den semantiske historien som trengs. Faktisk er de konstitutive og grunnleggende egenskapene til fosteret og det nyfødte mer eller mindre det samme. Det er en betydelig forskjell som skal noteres i utgangspunktet. Basert på det er vi semantisk sett autorisert til å betrakte det nyfødte som menneske.
under graviditetsperioden tar fosteret forskjellige former i flere trinn. For eksempel, når fosteret er 12 uker, er formen forskjellig fra fosteret som er 20 uker. Men ifølge motstanderne innebærer disse forskjellene ikke at vi refererer til forskjellige komplekser med flere navn (selv om i medisin organismen i de første 8 ukene av svangerskapet kalles embryo). For eksempel betrakter vi enheten som er 9 uker som foster. Også, vi refererer til enheten som er 20 uker som foster også, etc. Faktisk bruker vi bare samme navn for forskjellige trinn (med unntak av de første 8 ukene, som nevnt ovenfor) i løpet av graviditetsperioden. Videre, når 36 uker foster er født, ser det ut til at formen er mer eller mindre den samme som formen på et foster. Nå, hvis dette er tilfelle, er det en metafysisk historie å bli fortalt for å gjøre talsmannens semantiske posisjon forståelig.
kort sagt, motstanderen står overfor et dilemma. Ifølge det første hornet i dilemmaet som er et glatt skråning argument, må motstanderne abonnere på infanticide på slutten av dagen som er moralsk utillatelig, intuitivt sett. Ifølge dilemmaets andre horn er det en semantisk historie som skal fortelles av motstanderne med hensyn til avskjæringspunktet til begrepet personlighet. Derfor må motstanderne gi oss en metafysisk konto for å underbygge den konstitutive forskjellen mellom foster og nyfødt. Ellers er det første premisset ikke overbevisende å bli brukt til fordel for abort.
Videre, for å gjøre ovennevnte argument mer vanntett, la oss legge til to punkter på dette stadiet. For det første, selv om det ser ut til at talsmennene ikke er i stand til å gi oss en metafysisk beretning, basert på hvilken skjæringspunktet for begrepet personlighet er avklart; det følger ikke av dette at motstanderne kan gi oss en semantisk historie, ifølge hvilken skillet mellom foster og nyfødt er semantisk sett klart. Snarere er motstanderne ikke i stand til å gi oss en semantisk historie som kreves i denne forbindelse også. Faktisk ser det ut til at både fortalerne og motstanderne ikke er i stand til å presentere en metafysisk historie, basert på hvilken skillet mellom foster og menneske er semantisk sett gyldig. Med andre ord er både fortalerne og motstanderne på nivå i denne forbindelse. Videre, hvis dette er tilfelle, ville det være bedre å inngå en avtale for å belyse hva vi mener ved å utnytte begrepene ‘foster’, ‘menneske’ og ‘personlighet’ i ulike sammenhenger. For eksempel kan vi betrakte fosteret som er 20 uker eller mer som en person. Alternativt kan vi referere til et foster på 12 uker eller mer som menneske. Det avgjørende punktet som skal vurderes her er at både fortalerne og motstanderne har en lik semantisk posisjon her. Det følger av dette at talsmannen ikke er autorisert til å utnytte denne semantiske posisjonen for å formulere sitt argument til fordel for tillatelsen til å begå abort. For det andre er måten jeg formulerer argumentet på, generelt sett basert på referanseteorien om mening (6). Alternativt, talsmenn kan benytte andre teorier om mening som: bruk teori om mening, etc. På forsiden av det ser det ut til at bruksteori om mening ikke kutter is i denne forbindelse. Som vi vet, er slagordet i dette perspektivet: mening er bruk. Jo mer språkbrukeren er engasjert i å utnytte ordet i forskjellige sammenhenger, desto mer kommer han til sin mening. Slik gir Wittgenstein sin filosofiske redegjørelse med hensyn til fremveksten av betydningen av begrepet ‘spill’, for Eksempel I Filosofiske Undersøkelser. Hele ideen om ‘familielikhet’ skal gi rom for konseptet ‘praksis’ og ‘å være engasjert i praksis’ som har en grunnleggende rolle i sin semantiske historie (7,8). Men ettersom mangfoldet og mangfoldet av å bruke et ord i forskjellige sammenhenger er avgjørende for å komme til sin mening i denne historien, ser det ut til at det å appellere til denne semantiske historien ikke kan gi oss det avskjæringspunktet vi er på jakt etter (9-11). Faktisk, i Denne wittgensteinian-historien, har konseptene ‘foster’ og ‘menneske’ ikke skarpe grenser. I den grad de brukes i flere sammenhenger av forskjellige språkbrukere, får de sin mening. For eksempel, i et religiøst samfunn, i motsetning til et ikke-religiøst samfunn, tror språkbrukere på ideen om ‘ensoulment’. Ifølge dem kan fosteret som er 16 uker betraktes som menneske på grunn av ensoulment. Det følger av dette at man er autorisert til å referere til foster som er 16 uker eller mer som menneske. Så måten begrepene ‘foster ‘ og’ menneske ‘ får sin mening, avhenger helt av sammenhenger der disse konseptene brukes av forskjellige språkbrukere. Det følger av dette at bruksteori om mening ikke kan tilby den semantiske historien vi er på jakt etter. Videre, hvis talsmenn mener at det er en teori om mening som kan benyttes for å komme frem til cut – off punktet vi leter etter, det er deres oppgave å tilby relevant teori som skal brukes. Ellers er vi autorisert til å si at siden det ikke er noen plausibel semantisk historie med hensyn til cutoff-punktet i begrepet ‘personlighet’, er den første premissen uberettiget og ønsker å bli utnyttet til fordel for tillatelsen til å begå abort.