Strategier for å forbedre immunsystemets effekt mot kreft representerer en viktig innovasjon, med nylig oppmerksomhet som har fokusert på antiprogrammert død (PD)-1/PD-ligand 1 (L1) monoklonale antistoffer. Kliniske studier har vist objektiv klinisk aktivitet av disse midlene (f. eks., nivolumab, pembrolizumab) ved flere maligniteter, inkludert melanom, ikke-småcellet lungekreft, blærekreft, plateepitelkreft i hode og hals, nyrecellekreft, eggstokkreft, mikrosatellittstabil kolorektalkreft og Hodgkins lymfom. Ekspresjon AV PD-L1 i tumormikromiljøet synes å være avgjørende for terapeutisk aktivitet, og innledende studier antydet at positiv pd-L1 tumoruttrykk var assosiert med høyere responsrater. Etterfølgende observasjoner har imidlertid stilt spørsmål ved muligheten FOR Å bruke PD-L1-uttrykk som biomarkør for å velge pasienter til behandling, spesielt siden mange pasienter betraktet PD-L1-negativ erfaring som en fordel ved behandling. Det er viktig at DET ennå ikke er en endelig test for bestemmelse AV PD-L1, og en cut – off referanse FOR PD-L1-positiv status er ikke fastslått. Immunhistokjemi med forskjellige antistoffer og forskjellige terskler har blitt brukt til å definere pd-L1 positivitet (1-50 %), uten klar overlegenhet av en terskel over en annen for å identifisere hvilke pasienter som reagerer. Videre er den type celler SOM PD-L1-ekspresjon er mest relevant på, ennå ikke klart, med immuninfiltrerte celler og tumorceller begge blir brukt. TIL slutt, MENS pd-L1-ekspresjon ofte er en prediktiv faktor for behandlingsrespons, må den suppleres med andre biomarkører eller histopatologiske egenskaper, for eksempel sammensetning og mengde inflammatoriske celler i tumormikromiljøet og deres funksjonelle status. Multi-parameter kvantitative eller semi-kvantitative algoritmer kan bli nyttige og pålitelige verktøy for å veilede pasientvalg.