Du, Deg, Din, Din & Dere: Betydninger & Bruk

i verk av gammel, høy fantasi eller historisk fiksjon kan man ha kommet over de merkelige ordene: du, deg, din, din og du. Mens de fleste forstår ordet av ordene (som de alle refererer til folk), er måten hver skal være riktig (formelt) distribuert noe vanskeligere.

Du, deg, din, din og dere er arkaiske personlige pronomen (ord som er substitutter for substantiv eller substantiv-setninger) som generelt er artikulert i form av emne og objekt (avhengig av pronomen forhold til strukturen i en setning). Subjekt pronomen i moderne engelsk vanligvis ta form:

• I (entall)
• vi (flertall)
• du (entall og flertall)
• han/hun / det (entall); de (flertall); det (dummy)

Eksempel: jeg liker å skrive.

mens objekt pronomen ta form av:

• meg/oss
• du/du
• ham / henne (entall); dem( flertall); det (dummy)

Eksempel: Skriving liker meg.

moderne engelske refleksive pronomen (selvrefererende pronomen) tar vanligvis form av:

• meg selv, meg selv, seg selv, seg selv (entall)
• oss selv, dere selv, seg selv (flertall)

Eksempel: jeg finner meg selv vanskelig å skrive.

de Mellomengelske pronomenene følger en lignende bane:

• Du = deg når emnet («Du liker å skrive.»)
• Deg = deg når objektet («Skriving ligner deg.»)
• Thy = din possessive form av deg. («Ditt blad tjener deg godt.»)
• Thine = din possessive form av deg, vanligvis brukt før et substantiv. («Din skriving smaker av mestring.»eller,» skriften er din.»- din egen kan brukes i stedet for din til lignende effekt)
• Dere = dere alle | alle dere brukte når det refererte til en gruppe mennesker («Dere dårer!»)

Eller, for å si det mer formelt:

Emne skjema | Objekt skjema

I — I | Me — Me

Du — Du | Du — Deg

du — Dere | Du — Du

akkurat som med moderne engelske pronomen, jo mer du (eller rettere sagt, du) praktiserer med ordene og bruker dem i en setning jo lettere vil det være å skrive flytende med dem. Ikke agoniser over grammatikkens presisjon hvis skrivingen er knust, spesielt hvis ditt (ditt) arbeid er fiktivt (lagre når det er et historisk fiksjonsarbeid) og fokus i stedet på den spesielle måten tegnene dine snakker som de ikke alltid snakker med ‘perfekt’ grammatikk (forutsatt at det er noen signifikante forskjeller i karakterens artikulasjon av språk).